En enkel, søt og ganske så «sann» familiefilm om det å være 11 år og «pakkepost». Julia er 11 år og rasende. Martin er 11 år, litt engstelig og ganske sliten. Begge er de trett av livet som pakkepost mellom respektive skilte foreldre. En dag er det nok.
En dag møtes de og tar sitt eget, ganske dristige grep. Livet blir ikke helt det samme siden. Det er en familiefilm og (såkalt) hverdagshistorie, intet oppsiktsvekkende, intet brånytt. Men etter litt innledende stiv- og strunkhet: En ganske sjarmerende beretning, munter å se til, men bærende på kilevinker i sitt indre. De plasseres akkurat der de skal - midt i solar plexus på filmens mor og far, stefedre og storfamilier.
- Jeg lurer på om mamma og pappa ville holdt ut om det var de som måtte reise frem og tilbake mellom oss, sukker Julia (eller var det Martin) et sted i filmen.
Man kan saktens lure.
De to spilles begge - overbevisende! - av én og samme, unge Amanda Davin. Som har særpregets sjarm og gjør mer enn dobbelt jobb i dobbelt rolle.
Den alltid glimrende Jørgen Langhelle er både krydder og bamsemoms som Martins pappa i Norrland, med en Bjørn Floberg i storslag som hans voldsomt irriterende bror. Men aller best er filmens minste rolle: et rivjern av en Floberg-frue (Sara Lindh) - her som en slags nordisk Parker Posey i illsinte, små glimt i forbifarten.
ELLEN MARGRETHE SAND