Og det er ikke snakk om å hekle duker, for å si det sånn.
Les også: Intervju med utviklerne av spillet
Les også: Vår Hitman 2-anmeldelse
Underholdningsindustriens leiemordere er nemlig menneskehetens svarte pantere. Nådeløse, livsfarlige jegere. De minner oss om at maten vår ikke alltid har vært pakket inn i plastfolie, at vi en gang rev kjøttet av varme dyrekropper med tennene.
Fascinerende å tenke på igrunn, og i alle fall en slags forklaring på hvorfor «Hitman»-serien er såpass engasjerende.
Som i de to forgjengerne, ikler du i «Hitman: Contracts» rollen som den dresskledde og glattbarberte Agent 47. Det går på sniking rundt i store, åpne brett med enorm frihet til å løse oppdragene på din egen måte.
Det være seg å gå for den bortimot umulige rankingen som «silent assassin» (som du får ved å kun drepe de du må og ved å ikke bli oppdaget) eller å pløye deg gjennom all motstand med maskingevær.
Friheten plasserer «Hitman: Contracts» i klasse med spill som «Commandos 3», «Hidden & Dangerous 2» og «IGI 2», spill som krever mye tankearbeid, planlegging og - ikke minst - tålmodighet i tonnevis.
Det er i det hele tatt mye prøving og feiling som må til for å lykkes, et konsept som gjør spillet mer krevende og utfordrende enn de fleste andre spill på markedet.
Synliggjort med at det ikke eksisterer noen «lett» vanskelighetsgrad her, det starter på «normal».
På de to laveste vanskelighetsgradene, er «Hitman: Contracts» klart enklere enn det første spillet i serien. Her kan du nemlig mellomlagre, og vaktene er ikke fullt så hissige. Samtidig sørger den høyeste vanskelighetsgraden for en formidabel utfordring, og bare så det er sagt: Ingen av de tre vanskelighetsgradene gjør «Hitman: Contracts» til et kosespill for blautfisker.
Du får ellers en mer helstøpt og tett fremførelse enn før, som sørger for en særdeles vellykket filmatisk stemning. Det ser rett og slett veldig tøft ut, hvilket jo har en verdi i seg selv. Her føler jeg IO Interactive er helt i øverste klasse, de har laget et tvers igjennom profft og visuelt lekkert spill.
Når det gjelder spillbarheten har det derimot ikke skjedd stort i forhold til «Hitman 2». Et spill jeg forsåvidt elsket, men jeg føler serien er klar for forandring nå.
Først og fremst har Agent 47 et alt for klønete og begrenset bevegelsesregister. Mangelen på kule og nyttige bevegelser får 47 til å virke klossete i miljøene han ferdes i, og jeg tror en dæsj Sam Fisher ville ha hjulpet stort.
Dessuten burde det være mulig å bruke mer logikk og intuisjon for å lykkes, i steden for å hele tiden være nødt til å prøve seg frem og starte på nytt hvis det går galt.
En serie spennende oppdrag, vellykkede miljøer, glimrende musikk og den sedvanlige sitrende spenningen i serien sørger for en ny, god spillopplevelse. Alt-i-alt tror jeg det er trygt å slå fast at du vil like «Hitman: Contracts» dersom du likte «Hitman 2».
Men neste gang jeg møter Agent 47, håper jeg konseptet har fått en overhaling. Sveisen kan godt være den samme.