None
T3 I minnets konsentrerte form står Hector Babencos fengselsdrama fra São Paulo seg atskillig sterkere enn den gjør mens man ser den. Det skyldes trolig minnets naturlige seleksjon - som barmhjertig tar seg av den redigering Babenco har spart seg selv for.
Muligens har den berømte brasilianer latt seg overvelde av de mange, sterke fangeskjebner i dette redslenes hus - det overfylte Carandiru-fengselet i São Paulo, der 7500 fanger var stuet sammen under elendige forhold. I alle fall har han begitt seg ut på litt for mange, litt for omstendelige sidespor før han når det opprørende crescendo som hans beretning leder frem til: et fangeopprør like foran presidentvalget i 1992 som endte i en åpenbart politisk motivert massakre av 111 innsatte.
Oppsikten det vakte skulle ti år senere føre til at hele elendigheten ble revet og jevnet med jorden.
Men i 1992 levde ennå 7500 fanger i trengsel i det klaustrofobiske kjellermørke. Ut av dette makter Babenco mirakuløst - men drepende omstendelig - å få frem farger, nyanser og overlevelsesevne. Som gjennomgangsfigur: en fengselslege som senere skrev beretningen Babenco nå har filmatisert. I filmen blir han en underlig og lite troverdig figur, en permanent betrakter med et like permanent smil mot all elendighet.
Babenco har gjenfortalt beretningen med stor harme. Det er høyst prisverdig. Men det hjelper ikke filmen som film.
ELLEN MARGRETHE SAND