Apollo er på vei, men Bekkelaget-rapperen har et stykke igjen før mesterverket er innen rekkevidde.
Albumet «Satans Sirkus» er relativt ambisiøst anlagt og handler om en 23-åring som våger å gå sine egne veier i et ganske konformt hipp hop-miljø.
Jonas Forsang Moksnes, som er Apollos virkelige navn, har - slik jeg oppfatter det - laget et slags konsept-album om oppvekst, frigjøring og det å se verden i et nytt lys.
Bli ikke overrasket om Apollo får en solid dose pepper for «Satans Sirkus» fra de mest ortodokse i den norske hipp hop-menigheten. Misforstå ikke, han er fortsatt tøff i trynet, men selvironien har fått større plass siden debutalbumet som kom ut i 2002. Apollo har dessuten ryddet plass til toner, rytmer og stemninger som ikke er hverdagskost på norske hipp hop-album. Et godt eksempel er «Nonsense Refrenger», en fyrig og sprelsk latino-sak hvor Jester, Elling Borgersrud fra Gatas Parlament og Whimsical dukker opp som gjesterappere.
Bra er også lett ironiske (?) og spretne «Kan jeg kick it» som handler om inflasjonen av lånord fra amerikanske ghettoer. Resultatet er et norsk så utvannet at det er en hovedoppgave verdig.
Til og med en smektende ballade med latinske drag har Apollo funnet plass til, mens låter som den slakke «Kjære mamma», discofiserte «Rist det mora di ga deg» og kontante «Hva faan tror'u» svinger friskt på hvert sitt vis.
Apollo er ikke Norges beste rapper, men han innbiller seg ingenting - en urban fyr fra Bekkelaget som ønsker og fortjener respekt, men det kan ikke overskygge det enkle faktum at «Satans Sirkus» inneholder tre-fire spor med stivbente rim som ikke er all verdens å skrive hjem om, dessverre.
ESPEN A. HANSEN