På samlealbumet «Idol 2004: De elleve artistene» avslører de fleste deltagerne fra finalerundene at de trolig ikke er modne for et studio. Resultatet er en samling med sanger som aldri burde vært utgitt.
Men det er ikke nødvendigvis sangernes feil. Det lukter hastverk og lavbudsjett lang vei av et album som bare kan ha én misjon, nemlig å cashe inn på den kolossale interessen og engasjementet rundt «Idol».
Slik sett har TV-programmet faktisk skapt en slags musikalsk unntakstilstand hvor vanlige kvalitetskrav skyves kynisk til side.
Produksjonen kan i beste fall karakteriseres som fjærlett. Det de ulike «Idol»-deltagerne måtte besitte av invidualitet og særpreg, blir effektivt kvalt og druknet i en uinteressant, syltynn og smakløs suppe av platt, flat og kjønnsløs lyd.
Suvenir
Utstemte Maria Haukaas Storeng kommer brukbart fra det. Hennes bidrag, «Don't Give A Damn», som fremføres med guts, trøkk og suveren timing, får resten av deltagerne til å fremstå som de amatørene de i virkeligheten er.
Den eneste - av de gjenværende deltagerne foran gårsdagens avstemning - som kommer noenlunde brukbart fra det, er Sandra Lyng Haugen og hennes tolkning av balladen «You And Me Together».
De resterende ni - Margaret Berger, Kjartan Salvesen, Håkon Njøten, Maren Flotve Birkeland, Øystein Grønnevik, Susanne Nordbøe, Trung Toan Tung, Anh Vu og Roald Harr - har muligens mer inne, men de hadde tjent mer på å la være.
Det kan flikkes mye med dagens studioteknikk, men albumet avslører nådeløst mangler som dårlig engelsk uttale, manglende volum og kontroll.
Det beste jeg kan si om utgivelsen er at den har en slags suvenir-verdi for deltagerne, deres familie og alle andre som har fulgt «Idol» slavisk på TV2. Om det finnes noen der ute som fortsatt lurer på hva alt oppstyret skyldes, er det bare en ting å si: Glem det!
ESPEN A. HANSEN