I «Kill Bill 2» - som man kunne ønske/frykte ville bli en forlengelse av voldsballetten - går han bare videre. Ikke i egentlig action-forstand. Men på noen andre av de såkalte b-filmenes (og hva er nå det?) hovedfelter: Sentimentalitet, smart dialog, nedrig og svart humor, klisjédyrking, format-forvaltning. For å nevne noe.
Fæl film
Man vet jo fra «Kill Bill 1» at ikke hele historien var fortalt. Ikke alle av drapskvinnens tidligere bøddelkolleger var drept. Og selveste Bill - ondskapens sorte hull - var også uberørt.
Det måtte det gjøres noe med. Og det blir det!
Mye av drapskvinnens bakgrunn blir også fortalt. Blant annet hennes fortelling fra «bryllupet» der alle ble drept - bortsett fra henne selv, da. Som gikk inn i fireårig koma.
Hennes «kung fu»-oppdragelse blir også beskrevet. Og hennes følelsesliv; ikke minst!
Filmen er fæl! Selvfølgelig. Hva er det da som gjør det mulig å legge bort sitt «moralske» jeg, og faktisk nyte Tarantinos stilistiske mesterskap?
Det henger selvfølgelig nøye sammen med nettopp stilen. Dette er ingen realistisk film. Den leker med genrer på en fenomenal måte: tegneserier, klassiske westerns, Østens kung fu-tradisjoner, amerikanernes egne pulp («kiosklitteratur») innen film. Han plukker opp, betrakter, bearbeider - og serverer en grassat videreutviklet «pakke». Helt på grensen, i enhver forstand. Men nettopp derfor enestående.
Dertil er filmen er hel serie av strålende skuespillerprestasjoner.
Uma Thurman, først og fremst - filmen er skrevet og laget for henne. Og hun fyller hver millimeter med samuraisverd-skarpt mesterskap. Men også David Carradine, Michael Madsen, Daryl Hannah - og ikke minst Hong Kong-veteranen Chia Hui Lu er simpelthen strålende.
Advarsel!
Filmen er ikke for sarte sjeler!
Spesielt må mennesker med klaustrofobi advares - sterkt! Og dette er ingenting for barn. Noe som helst slags livsrelevant alvor er simpelthen fraværende.
Men voksne med sans for ekstrem filmutfordring av sine dårligste og beklageligste sider, bør ikke la sjansen gå fra seg!
JON SELÅS