Svensk musikkpresse er etter sigende i fistel over det man hevder er oppdagelsen av et band som baker Motown og The Jesus And Mary Chain i en og samme springform, og du snakker om å legge lista i en viss høyde. Det begynner svært lovende med en pen rekke låter som med sin taktfaste klapping, tamburiner, flotte koringer og overstyrt støygitar à la tidlig nittitalls indie fenger ganske umiddelbart.
Legends viser absolutt gode tendenser, og til og med fornøyelige «Everything that you say» er det meste bare velstand. Men så kommer det som bare kan beskrives som en litt prematur da capo, og du får egentlig de samme sangene om igjen. På samme plate. I og med at låtene er såpass like, er man relativt vel forsynt etter 30 minutter. Knabbing av bl.a. åpningen av «Be my baby», gjør ikke dette til noe Phil Spector ville vært bekjent av, akkurat. Men ganske morsomt er det likevel.
CATHRINE NYSÆTHER