Konrad Sejer er blitt dansk og spenstig, hunden Kolberg er erstattet med en liten sønn, kollega Skarre er blitt en misunnelig faen, og en forsømt barnehjemsgutt er blitt en like forsømt rikmannssønn.
Akkurat dette fungerer faktisk utmerket i denne ytterst «frie» filmatisering av Karin Fossums mørke krim «Den som frykter ulven». Nærmest som pirrende nye variasjoner over et kjent persongalleri - omtrent som jazzens lek med tema på filmens arena.
Men det er i filmens heftige, kjappe form den svensk-østerrikske regissør Erich Hörtnagl tar sitt dristigste grep.
Fascinerende og «genrefilm»-aktig.
Men helt etter planen fungerer det ikke. Og det er grassat synd - så nær som det er.
Hensikten er åpenbar: Rasjonell fremdrift, høy temperatur. Men spenningen uteblir.
Smakk-smakk-smakk, så er historiens fire drama etablert: en flukt, et mord og et bankran - med tilhørende kidnapping.
Og midt i krysningspunktet: Sejer-erstatningen Karsten Skov.
Spenstig danske
Skov er en merket, men spenstig danske, som nettopp nå er forlatt av sin kvinne. Og dermed også, verre enda, av sin lille sønn.
Derfor skal Skov flytte hjem til Danmark, og hans avskjed feires på politikammeret.
Det skulle skje akkurat idet «nutcasen» Erkki (Joner) har flyktet fra lukket avdeling, akkurat idet den eksplosive Morgan (Hoff) skal rane en bank og like etter at en eller annen kyler en sylskarp ugresshakke inn i hjernen på enken Halldis i et ensomt småbruk i skogen. Spenningens høydepunkter - flukten, ranet og drapet - er «brukt opp» uten tid til oppbygd uhygge. Så gjenstår spenningen i etterforskning og de impliserte parter imellom.
Den smuldrer bort. Fordamper og fordunster.
Blir filmformens eget «mordoffer» for de litt for mange elementer som i raske skift fortrenger hverandre, og gjør det umulig å komme de impliserte innpå livet.
Det står ikke på skuespillerne. De er glimrende, fra A til Å. Inkludert en ganske mørk Lars Bom (Skov), som har Fossums «Sejer-blanding» av ensomhet, uro, sorg og styrke i høyeste grad inne.
ELLEN MARGRETHE SAND