Pretensiøst

Gode skuespillere i symboltungt og pretensiøst litterært filmdrama.

Tonen og stemningen er fortettet i dette drama der lidenskapen ulmer i bånn. Du fanges inn i en urovekkende verden som fascinerer, men som iblant forkludres av renspikket svada og jåleri.

En mann, som nå kaller seg Steven, løslates fra fengsel etter å ha sonet en dom for mord. Han må jobbe på et serveringssted befolket med robuste, tyranniserende mannfolk og en kuet kvinne.

Parallelt følger vi en historie fra mange år tilbake om en kvinne som tar ut all sin aggresjon og selvforakt på sin lille sønn Leo. Han fødes den dagen faren og søsteren blir drept i en bilulykke, og mor tynges av dårlig samvittighet fordi hun har hatt lidenskapelig sex med en håndverker.

Først og fremst handler det om en manns søken etter egen identitet; en identitet han gradvis forsones med gjennom litteratur og det å skrive selv. Samtidig handler det om skyld og soning; om mor som pisker sin dårlige samvittighet ved å behandle sønnen som et uønsket individ - og om sønnens soning for å finne egen sjelefred.

I denne klamme og urovekkende situasjonen er Joseph Fiennes stillferdig sterk som Steven, mannen som vi skjønner er Leo. Elisabeth Shue gjør en troverdig karakter av en desillusjonert mor på vei mot fallitten. Både Sam Shepard og Dennis Hopper er markante i mindre, men vesentlige roller.

Men det er så pretensiøst! Enkelte ganger er dialog og bilder like symboltunge som den lumre sørstatsheten filmen utspilles i. Det er synd, fordi «Leo» har stoff og nerve i seg til å si vesentlige ting om søken etter identitet.