Mørke avgrunner og nisvart humor i glitrende svensk samtidsdrama - vinner av Sølvbjørn i Berlin og årets store «Guldbagge»-vinner i Sverige.
Tid og rom opphører, intet annet er relevant enn det mangfoldige drama som utspiller seg for dine øyne.
Fra første bilde hugger Björn Runges «Om jeg snur meg» tak i deg, suger deg opp i seg - og slipper ikke taket før den siste av dens plagede hovedpersoner kan møte en ny morgen med hver sin voldsomme byrde løftet av sine medfarne skuldrer.
«Daybreak» heter filmen på engelsk - den trolig beste av alle tittelforsøk på dette hjerteskjærende og samtidig - glimtvis - så urkomiske drama om fire små familier, på hvert sitt vis knuget til jorden av hvert sitt uoppgjorte traume.
I mellomtiden har hver av dem - og vi alle - gjennom én og samme, lange natt gjennomgått sin «katarsis» - sin renselse. Befrielsen består i et oppgjør. Et utløp så forsinket, så overmodent og derfor så flomstort at det står om liv og død.
De er du og jeg - et knippe helt alminnelige mennesker i fire små familier som delvis angår hverandre: Familiene rundt en lege, en murer, et fraskilt par og et aldrende ektepar som i et absurd og siste stunt vil be verden ryke og reise.
Alle står de på randen av en avgrunn, alle har de låst seg fast. I en løgn, en bitterhet eller en sorg. Handlingen har relevans på minst to plan - konkret og eviggyldig; formen bedriver sin egen balansegang - hårfint mellom det absurde og dødsens realisme.
Det er glitrende, det er opprørende og ganske nervepirrende. Velskapt og uhyre velspilt av et ensemble som bedriver sin egen linedans - og da også fikk en kollektiv Sølvbjørn for sin innsats.
At filmen også er tydelig Roy Andersson-inspirert, er både løfterikt og høyst forklarlig: Det er hos denne originale svenske at filmens unge regissør har trådt sitt filmlivs barnesko.
ELLEN MARGRETHE SAND