Husmorvennlig «hestejazz»
Jim Reeves' ry som husmorfavoritt har medført at han stadig er undervurdert blant innbilt «seriøse» musikkinteresserte. Dumt av dem. Flykrasjet som tok livet hans i 1964, kort tid etter et norgesbesøk som ble tatt opp av NRK TV, er et eksempel på at det å dø kan være et godt karrieretrekk. I årene etter var Jim Reeves overalt, ikke minst i Norge. Etterkrigsgenerasjonens hjemmeværende mødre kunne ikke få nok av hans sofistikerte, urbaniserte underholdningsmusikk-country. Og hvem kan bebreide dem? Å angripe Reeves for ikke å være «autentisk», er å nekte seg selv gleden av noen aldeles nydelige sanger («He'll Have To Go»!!), fremført av en stemme som var en helt ideell blanding av hickory og fløyel. En smørsanger, ja visst, men bare unntaksvis en corny sådan. Kort sagt: Klasse. Denne samlingen, tretti sanger lang og den beste enkelt-CD'en med ham som tenkes kan, gjør heder på talentet hans, og kan trygt handles inn til både bestemor, mamma og deg selv.
MORTEN STÅLE NILSEN