Voksenpop går avantgarde!
Forlengst rehabilitert som et vidtfavnende mesterverk i rocksnobbkretser; «Tusk» (1979) var i sin tid en kommersiell nedtur for det som da var Amerikas største popband. Delvis fordi det var et dobbelalbum, utgitt midt under platebransjens verste post-discodepresjon, men trolig mest fordi det er en av de underligste platene som noensinne er gitt ut av et band i Fleetwood Macs popularitetsmessige gigaklasse. Årene siden har vært oppsiktsvekkende snille med dette ekspansive eksperimentet - en plate der tre distinkte låtskriveres (Lindsey Buckingham, Stevie Nicks og Christine McVie) kreative evner toppet seg, samtidig med at det personlige samholdet i gruppen var i ferd med å rakne fullstendig. Det kunne ha blitt tre soloplater i én, et sprikende kompromiss, men føles mer som en mosaikk der alle bitene er viktige deler av en usedvanlig idérik helhet. McVies bidrag er solide som alltid, men det er i spenningen mellom Nicks eteriske ballader og Buckinghams stressede nevrotikerpop at albumets virkelige storhet ligger.
«Tusk» er nå utvidet med en hel CD med alternative versjoner, med god margin mer interessante enn slike frimerkesamlerbonuser pleier å være. Platen nyutgis samtidig med denne besetningens to andre klassikere, «Fleetwood Mac» (1975) og «Rumours» (1977) - også de sterkt utvidede og anbefalte. Sjelden har «middle of the road»-pop blitt servert med så mye attåt.
MORTEN STÅLE NILSEN