Lavmælt og intenst, men ikke engasjerende nok.
Kjærligheten har dårlige kår i Maria Solheims tekstunivers. Det er mangel på kontakt, kalde følelser og mørke utsikter (sjekk bare teksten på «Pain»...). Musikalsk, under produsent Ernst Nikolaisens (Silver) herredømme, har hun derimot tødd opp i et varmere og mer detaljrikt lydbilde. Folkpop-åpningen «Too Many Days» er platens flotteste, «Mr. Iceman» den søteste popsangen, mens «Restless Girl» har den beste grooven. Likevel sliter Maria litt med å gripe fatt i lytteren gjennom hele «Frail». Sangenes stemninger blir tidvis vel statiske, understreket av Solheims hviskende, skjøre stemmebruk. Men hun er fremdeles den Maria'en her i landet som tar størst sjanser musikalsk. Kanskje klaffer det helt neste gang.
STEIN ØSTBØ