Ung mann med hundeøyne og gitar spør: «Skal vi kline?»
Den unge, men for lengst forstyrret forbitrede Elvis Costello avskrev i et inspirert øyeblikk den amerikanske singer/songwriteren Jackson Brownes produksjon som «fuck me, I'm sensitive»-musikk. Sanger skrevet for å lure rødvinssippende kunsthistoriestudiner til sengs, sunget av en intimitetstyranntrubadur med tvilsomme hensikter og færre enn to baller. Han hadde et poeng.
For Jackson Browne er selve personifiseringen av syttitallets fasjonabelt romantisk «plagede» unge mann. Ekstrem narsissisme forkledd som eksistensiell angst og «weltschmerz», satt til lunt ruslende, akustisk baserte melodier av udiskutabel melodiøsitet. Gyllenbrunt og dovent som en californisk søndag. Den første CD'en dekker velmaktsdagene, og byr på sjenerøse doser fra de to beste platene hans, «Late For The Sky» (1974) og «Running On Empty» (1977). Det er den du bør - og vil - spille. De senere, mer desperat «samfunnsbevisste» arbeidene høres stort sett håpløst 80-tallsdaterte ut i dag, politisk korrekte på stivt og usexy vis. Om Sosialistisk Venstreparti hadde vært en artist, hadde de vært Jackson Browne.
MORTEN STÅLE NILSEN