Karoline Frogner har laget en vakker og meget sterk ny sjanger med denne filmen: doku-musikalen!
Dette er filmen om en «nyfunnet» tater: Bjørn Granum ble stjålet fra sin mor timer etter fødselen. Deretter ble han adoptert bort. Og han visst ingenting om sin egen bakgrunn, før han som godt voksen mann, hjemme hos sin fostermor, en lørdag ble oppsøkt av et helt taterfølge: De hadde funnet ham!
«I går ble jeg tater» er en slags åndelig og bokstavlig «road-movie»: Bjørn Granum forstår straks at han må lete i sin egen bakgrunn, han må gjøre seg kjent med sitt eget folk, sin egen familie og sin egen kultur.
En fim om taternes historie i Norge er brutal. Den norske politikken, den norske psykiatrien og øvrig medisin er innrettet mot sitt mørkeste kapittel: rasehygiene på norsk. Overgrepene var massive, brutale, av og til dødelige og i alle fall rasistiske. Alt gjort i medisinens, politikkens og Guds navn. Det er tvers igjennom rystende!
Men Karoline Frogner har forstått at hun må gripe lenger og dypere enn dette.
For uansett hva Staten, Kirken og medisinerne måtte finne på å si nå i ettertid av unnskyldninger og beklagelser (det har, for øvrig, vært nokså kleine greier - i alle fall i praksis), så er det bare én ting som kan redde restene for taterne selv: At de får muligheten til å gjenreise selvrespekten, og at de får muligheter til å gjenfinne - og dyrke videre - sin egen kultur.
Derfor blir aldri, heldigvis, «I går ble jeg tater» noen entydig klagesang og svart tragedie. Snarere er det fortellingen om livsbejaende folk, mennesker med stolthet, glede og - faktisk - takknemlighet. Alt er rammet inn av sterk, vedvarende og virkningsfull sang.
Filmen er viktig, den er vakker og den er virkningsfull.
JON SELÅS