Tim Burtons «magisk-realistiske» storfilm om en eventyrlig far og en sønn som vil lære ham å kjenne.
Slik er filmens underlige verden: En film kan ha «alt»: De beste stjerner, god regissør, eventyrlige locations - og et tresifret milliontall kroner i ryggen. Og så likevel mangle det viktigste.
En slik film er «Big Fish».
For dette er Tim Burtons «magisk-realistiske» praktverk som har alt - unntatt magi. En eventyrfilm om en eventyrlig fantast av en far - en slags blanding av Ibsens «Peer Gynt» og «Halvbroren»s Barney - til absolutt beundring. Han spilles som ung av Ewan McGregor, som gammel av Albert Finney. En riktig sjarmerende fyr som stjal alt lys og oppmerksomhet når han var hjemom, men for det meste var han over alle hauger. Der også alle de fantastiske historier fant sted, som han senere plaget sin sønn med, og som vi nå sammen får gjenoppleve.
Et forsoningens far-og-sønn-drama burde greid å berøre, i likhet med farens mange opplevelser i eventyrets grenseland.
Men i mangel på det bittersøte, det belgmørke eller bare en farlig kontrast, ender «Big Fish» i stedet som en bedagelig og faktisk småkjedelig reise gjennom drøye to kinotimer.
ELLEN MARGRETHE SAND