Svensk sangkunst i et vell av sjatteringer.
Får stemmen en spesiell glød når sangere får bruke morsmålet sitt? Kanskje er det bare innbilning, men man kan fornemme noe slikt når man lytter til Anne Sofie von Otters «Watercolours», med bare svenske sanger.
Den ellers svært språkmektige og verdenskjente mezzosopranen synger i alle fall et knippe av sitt hjemlands 1900-tallssanger nokså rett inn i tårekanalene til undertegnede. Hennes - og pianist Bengt Forsbergs - musiseringskunst og innelevelse får platens lyriske lykketreff mellom komponister og poeter til å lyse. Gunnar de Frumerie og Pär Lagerkvist «Hjärtats sånger» og Bo Lindes avsluttende, nesten bluesaktige toner til Harriet Löwenhjelms dikt om døden, er bare noen av eksemplene på det.
ASTRID KVALBEIN