Sangen, ikke sangeren.
«Nobody sings Dylan like Dylan», mente plateselskapet Columbia i en annonsekampanje på sekstitallet, i et forsøk på å vri oppmerksomheten fra de mange coverversjonene av geniets sanger til geniet selv - «vanskelig» stemmeprakt til tross.
Gid de hadde kunnet si det samme om Kris Kristofferson. Men faktum er at Kristofferson er en låtskriver hvis materiale nesten konsekvent er blitt gjort bedre og mer minneverdig av andre artister, det være seg Elvis Presley («Help Me Make It Through The Night») eller den i og for seg trettende nøtteskrika Janis Joplin («Me And Bobby McGee»).
Far sjøl er kort fortalt en uskjønt klønete formidler av sine egne høyst velskrevne ord. En nokså slem ironi, dette - da Kristofferson er en av de siste 35 årenes mest litterære og lidenskapelige countrylåtskrivere. Om du klarer å lytte deg hinsides denne svakheten, er dette det ideelle Kristofferson-samlealbumet. Det står ikke til å nekte for at nesten samtlige av sangene han vil huskes for var å finne på de to første albumene, men denne gjør en prisverdig jobb med å plukke frem høydepunktene fra de som fulgte.
MORTEN STÅLE NILSEN