Dinosaurenes siste dager.
Det minst fryktinngytende albumet i troikaen som avslutter Rhino/Warners serie med Yes-nyutgivelser. De andre er det kompromitterte «Yes-møter-The-Buggles»-sidespranget «Drama» (1980), samt «90125» -comebacket fra 1983 som resulterte i hit'en «Owner Of A Lonely Heart», dog fint lite annet.Innspilt av en slitasjepreget «klassisk» besetning - det er noe desperat optimistisk ved «Tormato» (1978), en følelse av at bandet mest av alt prøver å overbevise seg selv, og i andre rekke lytteren, om sin fortsatte eksistensberettigelse. Rick Wakemans keyboard-graut føles så absurd at man skulle tro den var et uttrykk for hans erkebritisk tørre humor, og vokalist Jon Andersons tekster overgår seg selv, og med det absolutt alle andre, på visvas-skalaen: «Each vision transported in multitudes inventing light», «seven solemn flying silvered regal horses rode by», etcetera.
Jajjamenn. «Litt mindre LSD på deg,» som Kristopher Schau sa til nordlendingen.
Chris Squires bass låter fortsatt unikt, der den kjemper om oppmerksomhet i dette seige sen-progrock sammensuriet. Hele ni bonuskutt føles som en streng straff for soving i klassen.
MORTEN STÅLE NILSEN