Den kanskje aller beste av fem fryktelig gode.
Countrydronningens fem første soloalbum («tjuvstarten» «Gliding Bird», utgitt så langt tilbake som i 1968, teller ikke) foreligger nå i oppgraderte utgaver, med forbedret lyd og finere omslag, komplett med omsorgsfulle coverkommentarer og to bonuskutt per plate.
Emmylou Harris gir ikke ut dårlig musikk, men denne innledende kvintetten av album er likevel det beste stedet å begynne for den nysgjerrige. De to første, «Pieces Of The Sky» (1975) og «Elite Hotel» (1975), er uttrykk for Harris' ønske om å holde sin avdøde mentor Gram Parsons «cosmic american music»-visjon i live - fantastiske plater, begge to, unnfanget i en kreativ spagat mellom tradisjonell country og rock, helt fantastisk purt sunget.
«Luxury Liner» (1976) og «Quarter Moon In A Ten Cent Town» (1978) lente seg noe tyngre mot datidens «vestkystrock»-sound, noe den mer hardbarket «autentiske» - og marginalt mindre vellykkede - «Blue Kentucky Girl» (1979) muligens var en reaksjon på.
Låtutvalget bærer preg av en smak så god at det nesten er litt mistenkelig, og musikerne hun hadde i ryggen - med rette kalt The Hot Band - er selve definisjonen av elegant. Så vel Heidi Hauge som Emmylou Harris kan få voksne menn til å gråte, men av diametralt forskjellige årsaker.
MORTEN STÅLE NILSEN