Ikke helt vellykket dramatisk historisk epos.
«Cold Mountain» er en hyllest til kjærlighet og menneskets overlevelsesinstinkt, vakker og gripende i perioder, men også pretensiøs og lang.
Anthony Minghella holder en dirrende tone av melankoli gjennom hele filmen. Det gjenspeiles i de vakre bildene, naturen, i musikken og den rolige rytmen i historien.
Med den amerikanske borgerkrig som bakteppe, berettes det om medaljens bakside, om de som velger kjærlighet fremfor krig, om kvinner som etterlates, om mot, tapperhet - og om den rå ondskap som ligger latent i kjølvannet av krigens desperasjon.
I tillegg er dette en odyssé: Inmans (Jude Law) lange reise hjem fra krigen for å finne tilbake til den kjærligheten han så vidt rakk å møte før krigen startet. Reisen er lang, kronglete og full av fristelser. Men hjemme venter Ada, en forfinet, vakker, men litt tafatt kvinne i Nicole Kidmans skikkelse.
Vilje og mot
Mer enn å handle om deres forhold handler det om hva deres lengsel etter hverandre gjør med dem; hva det genererer av vilje, mot og handlekraft. Law og Kidman er troverdige, men heller ikke mer enn det. Når de endelig møtes, er det mer med dempet ro enn med gnist.
Det er birollefigurene som gjør mest inntrykk. Som for eksempel Philip Seymour Hoffman som sprengkåt og syndefull prest, Brendan Gleeson som musikant med unnasluntrende forhold til datteren, musikeren Jack White (fra The White Stripes) og Kathy Bakers glimrende portrett av en engstelig mor. Renée Zellweger er barsk og naiv gårdsjente - et riktig oppkvikkende, om enn noe overdrevet, element i filmen.
Minghellas forsøk på å skape en helstøpt enhet av dette dramatiske historiske epos er ikke helt vellykket. Til det er fortellingen for episodisk og oppstykket. I iveren etter å være trofast mot Charles Fraziers prisbelønte roman har pretensjonene blitt for store. Likevel er deler av filmen blendende vakker og voldsom.
Borghild Maaland