Intimt, lyrisk og dyptpløyende fra kresen kvartett.
En liten besetning på fire strykeinstrumenter kan åpne opp svimlende perspektiver. Oslo strykekvartetts «Voces intimae» gjør det.
På en måte som er blitt et varemerke for musikerne, folder de liksom ut hver flik av musikken. Detaljene behandles med kirurgisk nennsomhet, og hvert fiber av strykeinstrumentenes anatomi utnyttes til å formidle stemninger signert Jean Sibelius, Hugo Wolf og Alban Berg.
Dermed blir førstnevntes «intime stemmer» usedvanlig sterke, og Wolfs «Italienske serenade» en svært sjarmant affære. Aller dypest synes jeg likevel kvartetten pløyer i Alban Bergs «Lyrisk suite». Komponistens lengsler får her form i en sydende blanding av intelligens og noe nær sykelig lidenskap. På plate er det mer innbydende enn for eksempel Kronos-kvartettens ferske, mye mer polerte versjon av samme verk.
ASTRID KVALBEIN