Span foretar en atskillig mer kontrollert utblåsning på plate enn fra scenekanten.
Flere av låtene på debuten har vi allerede levd med i to år, og det er nesten et kunststykke at dynamikken i låter som «Found» og «Baby's Come Back» fremdeles er ivaretatt. Likevel er det ikke å nekte for at disse låtene også er blant de beste på platen. For det er når rytmemitraljøsen Span slippes løs, at det blir mest interessant, som også i «Don't Think The Way They Do». Balladesiden ved Span er på langt nær like godt utbygd.
Span utfører en imponerende bred sveip over rockehistorien på «Mass Distraction». Innflytelsene er mange og stort sett heldige. «Peaceful» er en utmerket Soundgarden-oppgradering, mens «Papa» fremstår som en blass Aerosmith-kopi. Ellers hører vi også ekko av både numetal, Jane's Addiction og Rage Against The Machines, for å nevne flere ytterpunkter. Hovedsakelig makter Span å sy sammen alle disse trådene til sin egen form for glam-glasert power-rock med sans for dynamiske brudd i lydbildet.
På en eller annen bisarr måte virker likevel «Mass Distraction» nesten for skreddersydd - for designet i sin aggressive innpakning. Ikke at det er noe galt i å temme galskap, men på essensielle rock-plater merker man iallfall at denne galskapen ligger og lurer rett bak. Kanskje neste gang?
STEIN ØSTBØ