None
Med «Silver» anslår Solveig Slettahjell og Slow Motion Orchestra en mørkere tone enn debuten fra 2001.
Fortsatt er hovedparten av repertoaret standardlåter, og uttrykket rotfestet i nord amerikansk jazztradisjon. Men arrangementene er tette og konsentrerte, med sparsommelige rom for fri solistisk utfoldelse. Tangentspiller Morten Quenild, bassist Mats Eilertsen og trommeslager Per Oddvar Johansen holder tilbake, stanger i dypet eller slår kraftig til med kontrollert aggresjon. Sjur Miljeteig fargelegger med sprekkeferdige, prøvende trompetlinjer. Solveig Slettahjells elastiske og autoritative stemme tar disse låtene med til steder de aldri har vært før. Dette bandet legger helt nye dimensjoner til et velbrukt materiale: en følelse av uro, av noe uforløst, av noe som ikke kommer til å skje, som i «What Is This Thing Called Love» og «Nobody's Fault But Mine». Men det er også lyse og mer håpefulle toner, som i den lekne duetten med Mats Eilertsen på «Time After Time».
Carl Petter Opsahl