Ennå bare 21 år er Sondre Lerche en av svært få som kan bryte håndbak med tidløse popkomponister og komme helskinnet unna.
Nevn Brian Wilson og Burt Bacharach til Sondre, og han blir garantert blank i blikket. Eller Paddy McAloon (Prefab Sprout). Sondre har nemlig allerede mye av den tidløse estetikken til de to førstnevnte og elegansen til sistnevnte. Spesielt innledningen «Love You» og «Track You Down», samt «Wet Ground» bærer sterke trekk av en bergensk beach boy, mens arrangementet til den ubegripelig vakre «Days That Are Over» er mer Bacharach enn Burt selv.
Originalt
Samtidig er Sondre allerede blitt en referanse i seg selv, jamfør kompisen Julian Berntzen og Mathias Tellez. «Two Way Monologue» gjennomsyres av den samme lekne originaliteten som gjorde debuten «Faces Down» så oppsiktsvekkende - låtene hopper fremdeles i uventede retninger, Sondres forkjærlighet for vokale tonesprang er de samme, og Hans Petter Gundersen / Jørgen Træens produksjon er fremdeles rik, men aldri i veien for hovedpersonen selv. Under ligger altså Sondres helt spesielle følsomhet for å skape popmelodier som vil vare lenge.
På rett vei
Iallfall på platens første halvdel. Den er nemlig fabelaktig. Men på siste halvdel går noe av fokuset tapt, og som helhetsinntrykk er ikke låtene denne gangen jevnt over like sterke som på debuten. Derimot er tekstene finslipte og svært gode. «Two Way Monologue» er, som tittelen antyder, nærmest en temaplate over kommunikasjonssvikt på alle tenkelige menneskelige plan. Tekstene kryr av folk som ødelegger forhold fordi de snakker forbi hverandre. Og når det oppdages, er det allerede for sent.
Sånn sett er «Two Way Monologue» på alle måter en moden plate og et forsiktig, men riktig skritt fremover for en artist som fremdeles har mange mil å løpe.
STEIN ØSTBØ