Om man ikke lenger blir beriket av Kim Larsen, blir man iallfall ikke i dårligere humør.
Larsen har for lengst oppgitt å fremstå som musikalsk interessant, selv om uttrykket er mer mangslungent og bedre produsert på denne platen enn på lenge. Likevel er det noe erke-dansk over den bekymringsløse positiviteten som Kim Larsen fremdeles fører til torgs. Dette er enkel og likefrem feelgood-pop for den middelaldrende bayer-generasjonen. De trenger det, de også. STEIN ØSTBØ