Romantisk komedie om nølende kjærlighet i kremhvitt - gjenblomstrende kvinne mellom to blomstrende menn.
Så, hvem skal en stakkars kvinne velge? Jack Nicholson (67) eller Keanu Reeves (39)? Brrrr - kinkig. For den vakkert aldrende Diane Keaton (58) er det på sett og vis enkelt. Hun tar begge. I noenlunde tur og orden.
Denne ufarlige, men svært sympatiske komedien vil utvilsomt ha sin store appell i akkurat kjernemålgruppen - den engang frenetiske, nå merkbart modnende «make love»-generasjonen. Som kan nyte filmens skilte, praktiske, profesjonelle og absolutt middelaldrende kvinnes gjenblomstring og fornyede kjærlighetsmot i samme skamløse grad som hennes «hevn», etter at også den nye vin ganske raskt har blomstret av. Den hevn som består i - ganske enkelt - på ny å gjøre suksess. I arbeid eller i kjærlighet. Men aller helst begge deler.
Det gjør altså filmens Diane Keaton, her berømt manusforfatter, som en dag finner sin datters (Peet) aldrende beiler (Nicholson) avkledd i sin kjøleskapdør i sommerhuset i The Hamptons.
Han er en kvinnebedårer med umettelig appetitt på de yngste. Et helt hjerteattakk må til før han setter spørsmåstegn ved denne vanen, som naturligvis viser seg ytterst vond å vende. Verre er det å plutselig bli slått så å si på hjemmebane av sin egen og langt yngre lege (Reeves).
Det får holde. For den tar seg noen vel omstendelige ekstrarunder, denne beregnende, men ikke uintelligente komedie, for å unngå forutsigbarhetens felle.
Velspilt er den. Også av de to hovedrolleaktørene, som begge har lagt sine særegne fakter akkurat passelig under lokk. Akkurat så passelig at de unngår enda en gang å gjenta seg selv. Men samtidig er til å gjenkjenne.
Det er så å si hele vitsen. Det er ikke et hvilket som helst kjærlighetspar det her skal handle om. Men et kjærlighetspar spilt nettopp av Nicholson/Keaton.
For også det har nok Hollywood skjønt: Ingen skal undervurdere nostalgiens lette tilgang til nettopp «make love»-generasjonen.
ELLEN MARGRETHE SAND