None
Noen har kalt den Bertoluccis «Første tango i Paris», andre en «kunstnerisk gjenfødelse». Men det går også fint an å se «The Dreamers» som et høyverdig, men symboltynget og jålete gjenblikk på en ekstrem og omveltende epoke.
Vi er i Paris våren 1968, studentopprørets gryende fase før det skyllet som en flodbølge gjennom de parisiske gater. Og dernest fra by til by i Europa, som et ekko og en forsterker av en ny tids krigsprotest og universitetsoppstand på den andre siden av Atlanteren.
Det handler om ny søken i en gammel verden, symbolisert gjennom en amerikansk student som blir invitert inn i et dekadent, incestuøst forhold hos et parisisk søskenpar.
Felles har de tre et lidenskapelig forhold til film, som de sluker i store mengder i Paris' berømte cinematek, der også opprøret fikk sin spede kime.
Søskenparets foreldre reiser til det fordums ferieparadis i Normandie. Men deres sannheter står for fall, og deres sjekker kan kun dekke ungdommenes materielle behov.
Her - bak trange korridorer i et klaustrofobisk, parisisk borgerhjem - prøver de tre ungdommene ut erotiske eksesser som fører mot kaos og undergang.
Det er umulig ikke å assosiere til Bertoluccis mesterverk fra 1972: «Siste tango i Paris». Men med «The Dreamers» enten vil han ikke - eller makter ikke - på samme måte å hugge tak, trekke oss med i galskapens besettende runddans.
Kan hende er det med omhu. Kan hende ønsker Bertolucci nettopp å la tidens avstand speiles i hans film, nå 35 år etter den tid han vil dissekere.
Det har sin risiko: At vi, smått om senn, gir en god dag. At menneskene blir for lette, knuget av en symbolrikdom som blir for tung. Noe nærmere tomhetens og opprørets årsak kan jeg heller ikke se at vi kommer - all iherdig erotikk til tross.