Han ga oss «Juleoratoriet» og «Min store tykke far». Fullt så godt lykkes ikke svenske Kjell-Åke Andersson med denne alvorlige samlivskomedie, som lenge lider av klisjéfylt «naturlighet» - og først mot slutten strammer seg til og får tro på seg selv.
Om gode samliv og kjølnet kjærlighet, brå oppbrudd og nye begynnelser og tilværelsens uutholdelige uforutsigbarhet handler «Mamma, pappa, barn», med en moderne småbarnsfamilie og et kriserammet par besteforeldre i sentrum. I hovedrollen en vennlig småbarnsfar med pappapermisjon (Petersson) som en dag møter Maria Bonnevie på «småbarns-rytmikken». Og blir brått og fatalt «kär».
Som hjelpende venn har han Sven Nordin, norsk veiarbeider og inkarnasjonen av en manusskapt «norrmann», slik broderfolket ynder å se oss: Sterk, snill, glad og absolutt enkel.
Hvor mye lidelse er en brå forelskelse verd? Hvor mye møysommelig «trygghet» kan ofres i et tilfeldig møtes kjølvann? Bonnevie bidrar med litt sterkt tiltrengt saft og styrke, midt i sin tvil og ubesluttsomhet. Slik personifiserer hun også filmen: Noe saft, noe styrke, mye tvilrådig famlen. Ingen kommende klassiker, intet lys i et hittil ugjennomtrengelig mørke. Men helt OK - for så vidt.
ELLEN MARGRETHE SAND