None
Svenske Roy Anderssons regidebut fra 1970, «En kärlekshistoria», er restaurert og pusset opp av regissøren selv, og er nå klar for kinolerretet igjen.
Og der gjør den seg godt! Filmens poetiske språk, kombinert med besk samfunnssatire og glimrende skildring av ung forelskelse er tidløst. Prestasjonene til unge Ann-Sofie Kylin (Annika) og Rolf Sohlman (Pär) er hjerteknusende god.
Hun er snart 14, og han er 15 år. Lange blikk fører til små møter og etter hvert heftig forelskelse. Veien dit er kronglete, misforståelser oppstår raskt, og alle vet at en tenårings hverdag kan snus fra himmel til helvete på to sekunder.
Glimrende formidlet
Med innsikt, humor, ærlighet - og full av observante detaljer, beskriver regissør Andersson denne sødmefylte og sårbare tilstanden. Særlig det udefinerbare, det usagte i den ungdommelige usikkerhet er glimrende formidlet.
Kontrasten mellom de unge og deres respektive familier er stor. Andersson er besk i sin observasjon av det svenske folkhemmet anno 1970, der brustne drømmer og strebermentalitet regjerer side om side. Filmen blir litt vel karikert i skildringen av de voksne, i alle fall sett fra vår tids synspunkt. Men det essensielle - selve kjærlighetshistorien - kunne neppe vært fortalt med større innlevelse i dag. For å sitere Sigrid Undset: «Og ingenlunde forandrer menneskenes hjerter seg.»
BORGHILD MAALAND