Fremragende, underholdende og engasjerende samtidsdrama om en ytterst løgnaktig journalist.
Det er i USA. Og forholdet er reelt nok: Stephen Glass var en ung og fremadstormende journalist i New Republican mellom 1995 og 1998. I denne tiden skrev han 41 featureartikler. Den siste - om en meget ung hacker, som var så dyktig at selskapet han angrep betalte store summer for å få ham i egen stall - ble hans bane.
For en konkurrerende journalist fant merkelig få - om noen - faste holdepunkter i historien. Og snart kom det for en dag: Historien var god, underholdende og meget mulig. Men den var løgn og forbannet dikt. Fra ende til annen.
Senere viste det seg at 27 av Glass' artikler var sydd over samme ikke-eksisterende lest!
Alle fakta er kjent. Filmen er bygd på en artikkel i Vanity Fair av Buzz Bissinger. Det som likevel gjør filmen uhyre severdig, er at den likevel blir en spennende thriller og et uhyre interessant drama omkring journalistikk.
Amerikanske journalister har et noe annet grunnlag enn norske. I USA er, generelt sett, injurieloven motsatt av vår: En anklaget/omtalt person må, om utsagn skal angripes, bevise i retten at utsagnene er uriktige. I Norge har journalisten bevisbyrden.
Dette betyr at amerikanske journalisters makt er stor. Og stor makt medfører store fristelser, åpenbart, selv når internkontrollen synes optimal.
Filmen er helt perfekt rollebesatt. Ikke minst gjør Hayden Christensen («Star Wars» II og III) en formidabel innsats som det unge, begavede, manipulerende og sutrende «geni». (Som, i parentes bemerket, i virkelighetens verden kom med en roman om en ung, løgnaktig reporter i et velansett nyhetsmagasin, i mai 2003. Bokutgivelsen havnet definitivt i skyggen av avsløringen av New York Times' stjernereporter, Jayson Blair, som bløffmaker...)
Det er blitt sagt av andre. Men jeg må si meg enig: «Shattered Glass» er nok den beste filmen om journalistikk siden «Alle presidentens menn».
JON SELÅS