I anselig grad sagnomsust, dette albumet, ikke minst på grunn av det klassiske coveret: «Stupedama» fra pastillesken, med sortsladd over øynene. Popkunst på norsk, intet mindre.
Innspilt i løpet av to uker i Fredrikstad i september 1980, av et «bergensband» uten én eneste bergenser i besetningen - «Materialtretthet» fikk Spellemannprisen i den spesialopprettede klassen «Nyrock» året etter (ett år senere igjen averterte de statuetten til salgs) og er fremdeles den norske «nyveivens» mest lett gjenkjennelige produkt.
Musikken deres ble ofte kalt ska - sannsynligvis grunnet det allestedsnærværende Farfisa-orgelet - men har på alle måter mye mer til felles med britiske «postpunk»-band som Gang Of Four og Wire enn Prince Buster. Kantete akkorder, nervøse rytmer, fragmentariske tekster og et politisk hjerte plassert på venstre side - popmoderniteten var omsider kommet til Norge.
«Materialtretthet» tåler ikke sammenligning, synes jeg, med denne æraens mest fascinerende norske album, De Press overrumplende individuelle «Block To Block» fra året etter. En viktig bit norsk rockhistorie er denne nyutgivelsen uansett, spesielt for folk som ikke har sikret seg det utmerkede selvtitulerte samlealbumet fra 1999.
MORTEN STÅLE NILSEN