Ramsalt hav og humør er livsnerven hos kystbefolkningen i nord. De får ikke fiske opp Barentshavet, men kulturen kan ingen ta fra dem!
Denne livsnerven gjenspeiles i Knut Erik Jensens nye, ikke fullt så heftige, dokumentarfilm fra Finnmark-kysten. Finnmark-folket må snart være landets mest filmdokumenterte mennesker takket være Jensens sterke bånd til sine hjemlige røtter. Han ga oss Berlevåg-gutta, og nå er det revylivet i Honningsvåg som er utgangspunktet for Jensens skildringer av livet i den forblåste og golde fjæra.
I den forbindelse møter vi en del hengivne amatører som selvfølgelig scorer stort på hjemmebane - slik enhver lokal revy gjør det landet rundt. Noe er morsomt, noe ikke fullt så festlig. Men det er heller ikke revynumrene som er kjernen i «På hau i havet».
Det er gjennom samtaler med en del av dem som er med - eller har vært med - i revyen, at filmen gir et samlet bilde av et lite samfunns liv og levnet. Det er nettopp det Jensen er så forbaska god til; å få folk til å åpne seg, småprate om en karrig tilværelse der latter og vemod følger hverandre som skygger, men der den rungende latteren alltid seirer.
Synker inn
Jensen fanger inn stemninger fra ulikt hold, fra mennesker og natur, og fletter det sammen til et helhetlig bilde. Han lar folk få snakke, avbryter ikke, lar ord og tanke få synke slik at de personer vi møter, angår oss. Historien og røttene er fisket, senere krigen og gjenoppbyggingen av Finnmark. Det er fortalt før, flere ganger, men i et lite samfunn som klamrer seg fast i jordskorpa. Og som befinner seg i en brytningstid. Når alt går til helvete, så har man i alle fall sang, musikk og revy å holde seg fast til.
Jensen er en god filmforfører. Men å plassere en del revynumre i kunstige situasjoner ute i naturen fungerer ikke like godt som da han gjorde samme grep med mannskoret i «Heftig og begeistret».
Men som dokument over et livskraftig kystsamfunn i en brytningstid er «På hau' i havet» en tankevekker.
Borghild Maaland