Det er på mange måter to nokså forskjellige
karrierer som oppsummeres her:
Sheffield-vokalisten Joe Cocker, før og etter mange fuktige år i det artistiske og menneskelige villniset. De tidlige sangene høres fremdeles svært potente ut. Sunget med et rustent souldrag hentet rett fra Ray Charles-skolen, men med et så unektelig individuelt særpreg at John Belushis berømte parodi på ham på «Saturday Night Live» liksom bare var et spørsmål om tid. Materialet hentet fra årene etter hans kommersielle comeback med Jennifer Warnes-duetten «Up Where We Belong» fra 1982, er og blir mer anonymt, preget av en distinkt stemme på jakt etter en grunn til å synge. Ofte - som i Randy Newmans «You Can Leave Your Hat On» og Leonard Cohens «First We Take Manhattan» - virker det simpelthen som om Cocker ikke er klar over hva det er han synger, enn si hvorfor han synger i det hele tatt. Cockers nedadgående kurve ble aldri så bratt som for eksempel Rod Stewarts. Det er uansett vanskelig ikke å anse ham som et stort talent, tidlig bortskuslet. 4 CD-boksen «The Long Voyage Home» fra 1995 gir et langt mer utførlig og flatterende bilde av karrieren hans, og fraværet av blant andre«Put Out The Light» (1974) og hans ektefølte tolkning av Stevie Winwoods «Can't Find My Way Home» fra 1992 innebærer at «The Ultimate Collection1968-2003» ikke helt klarer å leve opp til tittelen.
MORTEN STÅLE NILSEN