Med kraft og verdighet berører «Whale Rider» grunnleggende verdier i den menneskelige natur generelt - og i maorikulturen på New Zealand spesielt.
Uten å være banal eller sentimental rører denne filmen ved sterke følelser. Ekte og troverdig gir den et innblikk i et lite folks intense ønske om å gjenvinne fordums stolthet.
Ifølge tradisjonen er det den førstefødte sønn til Whangara-folkets leder som skal lede sitt folk. Tradisjonene blir brutt gjennom en dødfødt sønn og moren som dør i barsel. Kun babyens tvillingsøster overlever. Dette er ikke godt nok for bestefar Koro, som drives av strenge tradisjoner, tett knyttet til sagn og legender.
Men i vesle Paikea (oppkalt etter stammens forfar, hval-rytteren Paikea), finnes viljestyrke, intellekt og visdom som langt overgår tilsvarende evner hos hennes jevnaldrende guttevenner. Hun besitter evner til å ta tak i sitt ganske skakkjørte og desillusjonerte folk - og lede dem tilbake i riktig retning.
«Whale Rider» beskriver den spennende, ofte grusomt sårende, dragkampen mellom bestefar og barnebarn. Deres forhold er fylt av lykke, inntil bestefar ser veslejenta på tolv utfordre hans autoritet. Hun på sin side kjenner kraften fra den gamle hval-legenden. Unge Keisha Castle-Hughes er bemerkelsesverdig god i rollen, som krever så mye styrke og sårbarhet. Hun har en verdig motstander i Rawiri Paratene som den steile, stolte besterfaren.
Med unntak av enkelte litt «riktige» pedagogiske løsninger, er filmen full av drama, barsk humor og sterke personligheter. Kraften i legenden overføres vakkert og ydmykt til lerretet, intenst og rørende. «Wahle Rider» er av de gode drama, med substans som vokser etter at du forlater kinosalen.
BROGHILD MAALAND