Utfordrende filmlek om altoppslukende kjærlighet der handlingen vender og snur i ymse retninger.
Danske Christoffer Boe legger lista høyt i sin Cannes-debut fra i år, «Reconstruction». Den uforutsigbare og lekre filmen ble da også godt priset. Som filmlek absolutt interessant, men det er fort gjort for en tilskuer å gå seg vill i filmens mange konstruerte irrganger.
Tonen settes allerede fra starten; alt er film, alt er lek - alt er konstruert. Det Boe vil gjøre, er å rekonstruere dette, vise oss hvordan enhver god, rørende, eller tragisk kjærlighetshistorie - enten den er skapt i en film eller i en roman - kan utvikle seg.
Med god hjelp av de utmerkede Maria Bonnevie og Nikolaj Lie Kaas, lager han et spill spekket med fragmentarisk, surrealistisk handling. Fotografen Axel (Kaas) ser den vakre forfatterhustruen Aimee (Maria Bonnevie) og blir slått av akutt forgapelse. De tilbringer natten sammen, mens hennes mann er på tur. Etter det er ikke verden den samme for Axel - bokstavelig talt. Det er som om han aldri har eksistert - ingen kjenner ham igjen.
Smått desperat klamrer han seg til sin nye Aimee - som også er en brikke i et spill, det hele tilpasset handlingen i ektemannens roman. Eller kanskje ikke?
Man kan bli forvirret underveis. De konstruerte situasjonene er smarte, men litt hektiske. Likevel greier den kreative danske regissøren å gi et pirrende bilde av hvordan man dikter opp en medrivende kjærlighetshistorie. For alt er oppdiktet, men vi røres likevel. Kanskje fordi vi gjenkjenner virkeligheten?
BORGHILD MAALAND