None
Robbie Williams åndelige far, som Joe Walsh uttrykte det: «Like subtil som en flygende treklubbe».
Tom Jones er den walisiske Jens Pikenes - vulgær: åja, vidunderlig: hmm. Han vet det bare ikke selv.
Planen var alltid å bli den europeiske Elvis, men i motsetning til Kongen begikk Jones sjelden eller aldri definitive versjoner av noe som helst, det være seg rock 'n' roll (Little Richards «Bama Lama Bama Loo»), country (Bobby Bares «Detroit City») eller soul (Al Greens «Tired Of Being Alone»). Unntaket måtte i så tilfelle være «Green, Green Grass Of Home» - men selv den virker «hans» primært på grunn av gjenkjennelseseffekten. Så jo mer materialet dufter av Las Vegas, jo bedre er han. «Delilah» og «What's New Pussycat» er overstyrte, latterlig dramatiske kitschklassikere, og det er lite her som gjør direkte vondt å høre på - i hvert fall inntil han velger å redusere seg selv til en vits uten verdighet tidlig på CD4 et sted. Ah, men pytt, pytt: Mang en mor eller bestemor som fortsatt er i seksuell aktivitet, vil sette pris på denne under juletreet.
MORTEN STÅLE NILSEN