Sterkt samtidsdrama om tragedier og sammenbrudd i en storby dominert av arbeidsløshet.
Den tar sin tid - svært lange tid - og den mobiliserer sannelig vår motstand. Men til slutt er den ingen vei utenom: Langsomt må man kapitulere for denne filmens sobre form og store ekthet, og ta innover seg de tragedier den så rundelig formidler.
Noen lystseilas er «Byen er stille» såmenn ikke. Men en ikke-kommenterende «tilstandsrapport» fra en fransk storby rammet av masse-arbeidsløshet. Fra tiden som følger lenge etter den politiske og sosiale fallitt i kjølvannet av en industrinedleggelse som har revet bena vekk under tusenvis av mennesker samtidig.
Bare hat, apati, eskapisme, rasisme og meningsløsheten har gode vekstvilkår i en tilstand som dette.
Ikke tilfeldig er nettopp denne filmen fransk. Frankrike - især de store verfts- og industridistrikter i Nord-Frankrike - har lenge kjent masse-arbeidsløshetens resultater. Lenge har det vært tema i deres filmer.
Her følges tre-fire personer, hvis vanskjebner løselig er flettet sammen. I fokus en mor - «den siste sliter» - til det endelige, grenseløse sammenbrudd.
Kun ørsmå streiff av håp er å skimte i denne flom av undergang. De lyser desto sterkere. Omtrent som skjønnheten i en løvetann i rennesteinen.
Hvorfor utsette seg selv for slik tristesse - sågar med betalt billett?
Kanhende fordi vi - forløpig - har det enorme privilegium å kunne se den som en advarsel. Betimelig, livsviktig og i høyeste grad relevant.
ELLEN MARGRETHE SAND