Amerikanske seksti- og syttitallshusmødres hemmelige dagdrøm nummer én.
Glen Campbell var et usedvanlig sympatisk talerør for noen av sin tids mest sofistikerte underholdningsmusikksanger. Vi skal primært takke den da svært unge låtskriveren Jimmy Webb, som mot slutten av sekstitallet forærte den tidligere studiogitaristen Campbell mange av sine aller flotteste komposisjoner: «Galveston», den mystiske «Wichita Lineman», «By The Time I Get To Phoenix», klump-i-halsen-nydelige «The Moon Is A Harsh Mistress» (som alle fra Linda Ronstadt til Radka Toneff har gjort på fantastisk vis - Campbells føles allikevel som den pureste).
Beach Boy Brian Wilson ga ham «Guess I'm Dumb» allerede i 1965, og så sent som i 1975 var han fremdeles i stand til å vaske gull: «Rhinestone Cowboy» er en kitsch klassiker. Og for noen skjorter! Mannen så ut som en psykedelisk James Garner, men sang med et uimotståelig islett «high lonesome»-countrytwang.
Historien hans kunne imidlertid med fordel ha blitt fortalt i løpet av færre enn fire CD'er (den fjerde består, unødvendig nok, utelukkende av konsertopptak). Og både boksdesignen og heftet ser billigere ut enn et forfengelighetsprosjekt av denne typen hadde fortjent. Og hvorfor så få av duettene hans med Bobbie Gentry?
MORTEN STÅLE NILSEN