Sissel er på sporet, men hva vil hun egentlig si med denne søtsuppen?
Så er det kommet; Sissels hjerte i form av en plate. Og «My Heart» bekrefter det vi vet: Sissel har en sjelden lys, varm og inntagende stemme. Dessuten har den modnet; klangen er rundere og teknikken bedre smurt enn før. Sissel er i det hele tatt på sporet av noe hun passer til, i landskapet mellom pop og musikal, klassisk og folkemusikk. Men hun forstrekker seg ved å prøve å gjøre alt på én gang.
Som sviskeparade er nok platen tilfredsstillende.
Sissel binder på sett og vis sammen ulike stiler ved bare å synge som hun gjør. Popsangen «Wait A While» har en fin 80-talls musikalschwung, «The Sleeping Princess» sjarmerer, og nynningen i «Romance» er lekker til åpning. Men Sissel strever for åpenbart med Bach, klinger ujevnt i Lloyd Webbers «Pie Jesu» og tilfører altfor lite kjøtt og blod til Saint-Saëns' arie «Mon Cæur...».
Arrangør Jorge Calandrelli legger til og trekker fra originalene og koker alle sangene - med folketonen «Jesus din søte forening å smake» som skrekkeksempel - inn i den samme orkestrale søtsuppen. Den domineres av honning, sukker og fløte (les: harpe, strykere og obo), og er bare spritet opp med litt «stilriktige» elementer her og der; som cembalo i Bach og bandoneon i Piazolla.
Med denne miksen løfter han frem noe, men sauser til like mye av det Sissel faktisk måtte ha på hjertet.
ASTRID KVALBEIN