Filmen over Jan Guillous til dels selvbiografiske roman «Ondskapen» er både sterk, visuelt lekker og ytterst forseggjort.
Men den har gjort seg selv en gedigen bjørnetjeneste: Den ondskap som her utspilles - nærmest til pauker og basuner - er så enkel, så massiv, så ensidig og gjennomført sort-hvitt at det blir umulig å ta den helt på alvor.
Handlingen utspiller seg i 1950-årene, hoveddelen på en «finere» kostskole for gutter på realskole- og gymnasnivå, slik videregående skoletrinn den gang var inndelt. Det er også et viktig poeng: Klassedelingen la grunnlaget for de eldstes terrorisering av de yngste i et etablert maktsystem som stilltiende ble akseptert - også av en lærerstab som lukket øynene for de uhyrligheter som foregikk elevene imellom.
Terror og mobbing
Internatet som system har alltid gitt grobunn for terror og mobbing av de svake.
Et internat som dessuten speilet et sterkt klassedelt samfunn, ga ytterligere spillerom for maktovergrep - ettersom de altfor unge innehavere av altfor mye makt ikke bare utøvde sin egen, men også sin sosiale klasses «overlegenhet» overfor outsideren. Et yndet tema i for eksempel britisk film, som også har tradisjon for å takle det langt mer sofistikert enn svenskene denne gang greier.
Historien er sterk nok: Alt blir galt for unggutten Erik, som hundses og mishandles av en sadistisk stefar.
Han sendes fra asken til ilden når han får plass på en kostskole for «de fine», der han blir prisgitt et innarbeidet og ondskapsfullt system med avgangselever som premissgivere for «lov», «rettergang» og «straff». De fleste medelever frykter sitt eget skinn, og er medløpere eller tause tilskuere. Hans eneste venn er en smart, men myk romkamerat, som også snart blir systemets offer.
Mangler nyanser
Naturligvis er de egentlig ansvarlige skolens lederskap. Først idet han er i ferd med å miste alt, forstår Erik dette - og greier å slå tilbake gjennom et maktmiddel han også i samme øyeblikk oppdager: nemlig jusens, pressens og det virkelige lovverks makt.
De unge skuespillerne i hovedrollene gjør en hederlig innsats, også Erik (Wilson) - hvis voksende hat har stille grobunn bak et sammenbitt ytre - mens tidskoloritten er gjennomført ivaretatt av den kjente Bergman (og Ullmann)-scenograf Anna Asp.
Men nyansene mangler. Så totalt uinteressert er filmskaperne i enhver variasjon, motforestilling eller spørsmålsstilling at tilskueren lett kan sette opp sitt skjold og holde en behagelig avstand.
Eller verre: Spørre seg hva dette 50 år gamle kostskoledramaet egentlig skal være godt for.
ELLEN MARGRETHE SAND