Når en film i utgangspunktet er på tre stive timer, er det ikke nødvendigvis en forbedring at den utvides med nye tre kvarter.
Innvendingen mot kinoversjonen av «To tårn» var da nettopp også dette; at tre timer med sverdkamp i regnvær og orkeblod som sprutet over hele lerretet, ble i meste laget. Men paradoksalt nok virker filmen lettere i sin utvidede utgave. De nye og forlengede scenene inneholder mer av det kinoversjonen hadde litt for lite av: Humor, varme og ren filmpoesi. Vi får en utdyping av forholdet mellom Frodo og Sam, mer om opplevelsene til Pippin og Merry, mer om de levende trærne «entene» og flere morsomme scener med Gimli.
Og, ikke minst, det er litt mer om Tolkiens mest tragiske og interessante figur, Gollum. Enhver som har lest trilogien eller forløperen «Hobbiten», fester seg først og fremst ved dette ynkelige, men fascinerende vesenet, selve legemliggjøringen av Ringens korrumperende kraft.
Dokumentaren om Gollum, «The taming of Smeagol», er da også den mest fascinerende bonusen blant ekstramaterialet. For selvfølgelig er det tonnevis med bonus, featuretter, kart, spesialeffekter og kommentarspor fordelt på de fire diskene. Dessuten er lyden upåklagelig og bildene gnistrende. Det er slike utgivelser det moderne hjemmekinoanlegget ble laget for - eller omvendt.
ANDERS GIÆVER