De fantastiske fires svanesang - minus Spectors strykere.
De som hadde håpet at det å fjerne Phil Spectors grandiose «wall of sound»-produksjonstriks ville få «Let It Be» (1970, innspilt i 1969, før«Abbey Road») til å fremstå som et stort The Beatles-album, vil sannsynligvis bli skuffet av denne nye, nedstrippede utgaven av platen. De som aksepterer dette som et svakere-enn-gjennomsnittlig album fra bandet - men selvfølgelig uansett bedre enn det meste fra de fleste - har 35.04 trivelige minutter i vente.
«Dig It» og «Maggie Mae» er fjernet, likeså Spectors strykere på «The Long And Winding Road», «Across The Universe» og Harrisons underveldende «I Me Mine». Tilbake står elleve sanger i et renskåret, hardt og - jepp - nakent sound. Unikt i Beatles-katalogen, men fremdeles deres mest ufokuserte, småslitne samling sanger. Vel kan tittelkuttet og den nå påplussede «Don{lsquo}t Let Me Down» forsvare sin plass på en hvilken som helst «best of», men det samme kan neppe sies om «For You Blue» eller «I{lsquo}ve Got A Feeling». Selve lydbildet er dog en intim, sylskarp nytelse, som skjerper sulten for det som nå må komme snart: en fullstendig oppgradering av hele bandets CD-katalog.
MORTEN STÅLE NILSEN