Denne gangen er 35-åringen stylet som Brigitte Bardot, men platen er en ytterligere videreføring av den skamløse flørten med elektronika som ordnet Madonnas solide comeback gjennom William Orbit-samarbeidet på «Ray Of Light». Men der slutter enhver sammenligning med Kylies store forbilde. Madonna hadde tross alt låter å bygge sitt comeback på. Kylies «Body Language» ligner derimot mer på et artistisk harakiri fra jenta som har vist forbausende overlevelsesevner tidligere.
Kylie er enda nærmere klubbenes dansegulv enn tidligere på «Body Language», og hun gjør det i starten med et så sterkt nikk til åttitallets synthpop (Yello, Gary Numan) at vi må kikke på kalenderen for å sjekke årstallet. Singlen «Slow» er akseptabel, påfølgende «Still Standing» bortimot en katastrofe, mens «Secret (Take You Home)» tross alt er lekende i all sin elektroclash-prakt.
Deretter går det bene veien nedover når Kylie helt plutselig og forvirrende nok fjerner seg fra åttitallet. Hennes forsøk på å lage klubbvennlig r&b, «Red Blooded Woman», ender som en dårlig kopi av Destiny's Childs «Survivor» og Dead Or Alives «You Spin Me Round». Produksjonen er overlesset og gjennomgående kjølig, og Kylies hviskende sensualitet reduseres til kontinuerlig effektmakeri over de labre låtene.
Som artisttype har jeg alltid foretrukket Kylie fremfor en annen stjerne som i høst også spiller sterkt på sine kvinnelige sider, Britney Spears. Nå ble jeg brått i tvil.
STEIN ØSTBØ