Besnærende mørk og erotisk, men ikke helt vellykket thriller hensatt til New York, regissert av den newzealandske «Piano»-mester Jane Campion. Som i hvert fall mesterlig har omskapt Meg Ryan.
Det skal Jane Campion ha: Hun har sett alvoret bak Meg Ryan fniseflimmer, og sluppet det til i sin film som fjern og fremmedgjort, mørk mystikk.
Man blir aldri helt klok på Jane Campions filmfigurer. Det er ikke meningen, det er som det skal. I en thriller kan det være besnærende - den utrygge basis for en atmosfære der alt er mulig, alt ustanselig uklart. Der alt og alle er utenfor vår kontroll. Og - for den saks skyld - sin egen.
Legger grunnlaget
Dette kan Jane Campion, i dette er hun mester. Når det kobles med den undertrykte seksualitetens aparte utslag - som det også til stadighet gjør hos Campion - i et «Seven»-aktig, klaustrofobisk New York der en grotesk kvinnemorder herjer, skulle grunnen være lagt for en god thriller.
Slik går det likevel ikke. For det er akkurat så langt hun kom: å legge det utrygge grunnlag, der alle biter stemmer, men sammen ikke får liv.
Som et viljeløst stykke drivved flyter Ryan-figuren rundt med uklare forfatterambisjoner i et klaustrofobisk, forfallent New York, mens hun livnærer seg som lærer - og samler på brokker og biter fra andres poesi til en uviss, fremtidig bruk.
Livsfarlig rolle
Til halvsøsteren Jennifer Jason Leigh har hun en særegen, sensuell nærhet - til seg selv og alt annet en fjernhet på grensen til søvn.
Hun våkner til åndeløst liv i en kjeller, hvor hun bevitner en sexakt hun ikke burde sett. Kvinnen hun ser, finnes kort etter drept og partert. Snart skjer det flere mord. Morderen kan være hvem som helst i hennes nærhet. Også hun selv.
Campion lykkes i mye. Især sin bruk av Meg Ryan, Mark Ruffalo og Kevin Bacon, i skreddersydd, livsfarlig rolle.
Men ikke i å gi spenningen saft og uhyggen liv.
Som anslag derimot - til et eller annet - lever «In the Cut» absolutt opp til sin tittel.
ELLEN MARGRETHE SAND