Morten Abel har heldigvis aldri vært stereotyp som artist, men noen ganger er han så vilter at han mister ørlite fokus.
Slik er det på Abels plate av året. Innfallene, eksperimentstrangen og en tilsynelatende ungdommelig kåtskap til å prøve det meste på en gang gjør at «Being Everything, Knowing Nothing» blir en samling av tildels svært spennende musikalske skisser, men Abel definerer ikke klart nok rammene denne gangen.
Han gjør lett og lys soul-pop i åpningen «House On Fire» og lekende funk i påfølgende «Inparticular» - to av platens ypperste spor. Han er springsteensk folk-sanger i «Winterland» og rytmisk djevledyrker i ikke helt vellykkede «Surfer Girl». Genialt enkle «Trendsetter» er en klassisk Morten Abel-sang, mens han er tilbake i funken på rytmisk tunge «Elephant Man».
Da er vi halvveis på platen, og mangfoldigheten fortsetter kjapt med Beach Boys møter country i «Mr. Innocent». Novelty-sangen «The Birmingham Ho» er som forventet blant platens mest overflødige kutt, mens Abels Dylan-frasering på nydelige «Gravedigger» og falsetten i «Opera» gjør siste del av platen til den absolutt sterkeste når han avslutter det ordinære settet med den flotte historien om «Cecilia Carter».
Uforutsigbar
Det forhindrer likevel ikke at man etterpå blir sittende igjen med en overrumplende følelse av å ha annammet litt for mye på en gang. Jeg tror Morten Abel denne gangen hadde tjent på å konsentrere seg maksimalt rundt de gode ideene som det tross alt finnes mange av på denne platen, istedenfor å lage en musikalsk CV over alt han har vært influert av det siste året - fra hiphop til country. Men igjen - da hadde kanskje ikke Morten Abel vært like uforutsigbar som før. Den egenskapen har han iallfall beholdt.
STEIN ØSTBØ