I et øredøvende regnskyll foregår det heidundrende oppgjøret mellom det gode og det onde. Det er en visuell oppvisning i rå energi. Men Matrix-magien fra 1999 kom aldri tilbake.
I dag er verdenspremièren på «Matrix Revolutions». Den har et klart strammere grep og mer actionfylt spenning enn den blasse forgjengeren «Matrix Reloaded» fra i våres.
Matrix-trilogien avsluttes med den store krigen mellom mennesker og maskiner, en visuell og virtuell reise i spesialeffekter en god actionfilm verdig. Den ultimate kampen mellom den slemme agent Smith (en glimrende Hugo Wearing) og frelser Neo (Keanu Reeves) er et crescendo av flukt; himmel og helvete, høyt og lavt, kampsport og smarte triks - koreografert til et passende pompøst lys- og lydbilde.
Før det har staben i Zion utkjempet sitt slag for å redde humanismen mot maskinenes inntogsmarsj. Også det ved hjelp av teknologiske duppeditter i høyt tempo og ditto puls.
Bak det hele hviler bibelske spådommer. Når alt kommer til alt koker det ned til et spørsmål om troen på at frelseren (Neo) kan redde verden. Og i likhet med kristendommens frelser handler det om å frelse verden ved å ofre seg selv.
Andy og Larry Wachowski har skrevet og regissert Matrix-trilogien. De dro i gang en fascinerende historie, full av myter og fantasier i sin første film. Men de har ikke greid å fullføre den biten. Bruken av de bibelske symboler er overtydelig og nærmer seg det patetiske. Det som gjenstår er en actionfilm i turbotempo, med lett forgjengelig innhold.
Alvorsguttene Keanu Reeves og Laurence Fishburne (Morpheus) holder stilen som tunge forsvarere av menneskeheten. Men de hadde ikke greid seg uten et særdeles oppegående kvinnfolk. Carrie-Anne Moss' Trinity er den beste bodyguard en frelser kunne fått, og Jada Pinkett Smith (kaptein Niobe) parkerer både menn og maskiner på sidelinjen i sitt korstog for Zions fremtidige eksistens.
Slutten røpes ikke her, men den kan tyde på et gjensyn med Matrix-universet, dersom Wachowski-familien greier å pønske ut en ny kreativ vri.
BORGHILD MAALAND