Slik høres det ut når viljen er større enn evnen.
Primal Scream er et band hvis ønske om å bety noe, dessverre alltid har vært ganske mye større enn deres evne til å sette drømmene sine ut i livet. «Dirty Hits», som klokelig nok fullstendig forbigår den bleke indiepsykedeliaen fra gruppens to første album, bekrefter nok en gang at den beste musikken deres - primært den fra det fortsatt velfungerende ecstasy-soundtracket «Screamadelica» (1991) - stort sett har vært «mastermindet» av ikke-bandmedlemmer. Viktigst blant dem er Andrew Weatherall, hvis remiks av «I'm Losing More Than I Ever Had» ble til klassikeren «Loaded» - Primal Screams egentlige år null - og naturlig nok den første låten i denne samlingen.
De rørte det kraftig til allerede på oppfølgeren, det komisk mislykkede forsøket på å leke Rolling Stones anno 1972, «Give Out But Don't Give Up» (1994). Den mørke, dub-tunge «Vanishing Point» (1997) reddet noe av æren, og aggressive «XTRMNTR» (2000) kan sies å være deres jevneste album.
Mye bra og variert musikk her, men Primal Scream er og forblir et urealisert prosjekt. Ønsket om å bli sin generasjons MC5 - eller i det minste The Clash - ble bedre formidlet via bandets retorikk enn dets musikk. Det må sies å være et nederlag.
MORTEN STÅLE NILSEN