Mer Bryan Adams enn Ryan Adams.
Det ligger et skjær av datert åttitallsrock over «Rock N Roll» - ikke så rent lite John Mellencamp og John Cafferty, men også Bryan Adams og soloskivene til Nils Lofgren (som Adams for øvrig har en viss stemmelikhet med her). Her er Ryan Adams tilbake ved utgangspunktet - trommer, bass og masse gitar. Det starter bra i «Shallow» og den hissige «1974», men fra U2-pastisjen «So Alive» blir sjablongene påtrengende og klisjeene mange. «Rock N Roll» kan vanskelig kalles dybtloddende, med et hederlig unntak i nydelige «Anybody Wanna Take Me Home», og - nok en gang, dessverre - blir femten låter minst fem for mange i Ryan Adams-sammenheng. En halvt bakstreversk skuffelse, dette.
STEIN ØSTBØ