På midten av nittitallet var det i en flyktig periode mulig å bli forledet til å tro at Lisa Ekdahls talent innebar et substansielt bidrag til den svenske visetradisjonen.
«En samling sånger» bekrefter dessverre at så ikke er tilfelle, og at Ekdahls omgang med denne tradisjonen - som i større grad enn sin norske ekvivalent mer enn gjerne nærmer seg det sensuelle, i Ekdahls tilfelle på ødeleggende kokett vis - brått opphørte å sjarmere etter debutalbumet fra 1994. Den florlette kaffebarmusikken fra platen hun lagde med mannen Salvador Poe i 2001, er heldigvis ikke representert her, ei heller hennes lite overbevisende omgang med jazzklassikere på de engelskspråklige albumene «Back To Earth» og «When Did You Leave Heaven». I så måte blir vi på «En samling sånger» spart for Lisa Ekdahls mest avslørende artistiske svakheter. Men også visene hennes har sine begrensninger:
De veslevoksent «livsvise» tekstene, med sine trillende «r» er; musikkens sedate mangel på temperatur. Den fargerike fandenivoldskheten til forbildene hennes er aldri å høre; Lisa Ekdahl synes fanget i et vakuum av nostalgisk ungpikesvermeri.
MORTEN STÅLE NILSEN